Bodo/Glimt er et lag som er stjerna. Ingen er større enn klubben. Ingen er viktigere enn fellesskapet. Alle trekker i samme retning. Det er en lærdom også Sortland kommune kunne hatt nytte av. Jeg er ikke fast medlem av kommunestyret. Det er jeg på mange måter glad for. Det har gitt meg mulighet til å se på lokalpolitikken med litt avstand. Jeg har også vært bevisst på at jeg ikke skal kritisere bare fordi andre partier sitter med makta. Tvert imot har jeg forsøkt å anerkjenne gode initiativ og bidra til samarbeid når det har vært mulig. Det er tross alt innbyggerne som taper dersom politikken reduseres til et evig spill mellom posisjon og opposisjon. Men i anstendighetens navn må det være lov å si at nok er nok. I fotball er det sjelden et lag lykkes uten en trener på sidelinja. Spillerne kan være dyktige, støtteapparatet kan gjøre en god jobb og enkeltprestasjoner kan redde noen kamper. Men over tid trenger laget ledelse, retning og noen som peker ut kursen når det blåser som verst. Jeg har respekt for at ordføreren er sykmeldt. Sykdom rammer oss alle, og helse kommer ofte først. Samtidig er det et faktum at vi ikke har hørt fra kommunens øverste folkevalgte siden 17. mai. Det betyr at Sortland i en periode med krevende konflikter, store kostnader og viktige beslutninger oppleves som et lag uten trener på sidelinja. Situasjonen fører til et politisk vakuum samtidig som kommunen står midt i flere krevende saker samtidig. Innbyggerne har krav på å vite hvem som leder laget, og hvilken retning laget skal spille i. I dag er Sortland kommune involvert i flere omfattende og kostbare prosesser. Vi har konflikten i havna. Vi har den langvarige striden om vannforsyning og drikkevannskilder. Og vi har en svært krevende situasjon rundt kommunedirektøren som er avskjediget, men som fortsatt bestrider vedtaket. Fellesnevneren er ikke bare at dette er krevende saker. Fellesnevneren er at de binder opp enorme ressurser, skaper uro og flytter oppmerksomheten bort fra det som burde være kommunens hovedoppgave: å utvikle Sortland. Innbyggerne forventer at kommunen bygger skoler, sikrer gode tjenester, legger til rette for næringsutvikling og skaper framtidstro. De forventer ikke at advokater skal bli en av kommunens mest synlige samarbeidspartnere. Ingen kommune kan unngå konflikter. Ingen organisasjon er feilfri. Men når konfliktene blir mange nok, store nok og langvarige nok, må man også tørre å stille spørsmålet: Hva er det som gjør at vi havner her? Det er nettopp her jeg mener Sortland har noe å lære av Bodo/Glimt. Glimt bruker ikke energien på interne oppgjør. De bruker energien på utvikling. De leter ikke etter syndebukker. De bygger kultur. De spør ikke hvem som kan få skylda. De spør hvordan laget kan bli bedre. Jeg savner noe av den samme tankegangen i Sortland. For Sortland er et lag, kommunen er også et lag. Administrasjonen er på laget. Ansatte er på laget. Innbyggerne er på laget. Næringslivet er på laget. Da må målet være å få laget til å fungere best mulig, ikke å vinne interne kamper. Som ordførerkandidat for Sortland Arbeiderparti er jeg opptatt av at Sortland skal være kjent for vekst, optimisme og framtidstro. Ikke for konflikter og uro.